gry

Originally posted by gry at ÍM 2012

Jonas Jonasson: Hundraåringen som klev ut genom fönstret och försvann fikk jeg til jul av Kristín. På islandsk.
På islandsk heter den Gamlinginn. En tittel som ikke fristet meg mer enn som så at boken ble glemt under alle julekortene og ikke kom for en dag før i går. Da først ryddet jeg opp i julekortene - et faktum som det sikkert kan trekkes konklusjoner av.
Men julen varer ikke HELT til påske her i huset.

Jeg tok boken i hånd og leste den raskt, den er lettlest selv om den er lang og nesten langtekkelig.

Litt Paasilinna, en sammenrasket gjeng originaler raser rundt i skogene i et kollektivkjøretøy med et eksotisk dyr i lasten. Fortrolige samtaler spritet opp av brennevin.
Men uten Paasilinnas finske melankoli.

Litt Forest Gump, det er ikke det statsoverhode Hundreåringen ikke har vært borti. Allan Carlson satte sitt preg på det 20. århundres historie og vi får forklaringen på de russiske u-båtene i skjærgården.

Underholdende kapitler og mange morsomme språkblinker.

Ellers har jeg nettopp lest Water for Elephants.
Hva er dette med hundreåringer og elefanter?

Kathryn Stockett; the Help

Denne boken har fått stor oppmerksomhet, både som bok og film. Den svarte skuespilleren som serverer fyllte sjokoladekaker har fått Oscarsprisen.
Jeg hørte boken som lydbok. Det var en flott opplevelse. Det var ulike skuespillere som leste de ulike rollene og det hele ble som et spennende skuespill. Veldig bra gjort. En-null til lydboken som medium.

Jeg har ikke sett filmen og jeg vet ikke om jeg vil. Hollywoods dette-pakker-vi-inn-i-bomull-og-gjør-om-til-ufarlig-feel-good-komedie taktikk byr meg imot.

Boken har nemlig blitt hypet opp som et historisk tidsbilde, noe den ikke er. Stocketts portrett av de svarte er å sammenlikne med James Fenimore Coopers portrett av de røde. Et romantisk og ufarlig glansbilde av en grusom virkelighet. Eller kanskje et farlig glansbilde fordi den så tydelig er en hvit 2010-kvinnes fortelling om noe hun ikke har peiling på. Bare den vinklingen at det er en hvit, velutdannet kvinne som gir de svarte, fortapte kvinnene en stemme og selv tjener på deres erfaringer, er pinlig påfallende.

Boken sier ingenting om de svartes situasjon i Mississippi på 60-tallet. Den sier heller ingenting om de hvites situasjon i Mississippi på 60-tallet. Skeeter er ikke Viola Liuzzo.

Denne filmen er kanskje en must-miss? Eller så får jeg gå til den med samme innstilling som til en spaghetti-western. Fri fantasi.

Jeg er rekonvalesent og har god tid til å lese/lytte til bøker. Jeg fant fram til en gammel og god; Arthur C. Clark: Childhood's end (1953). Hans bøker er lesverdige, en av de aller ypperste sci-fi forfattere spør du meg.
Om denne romanen sier C.S.Lewis: "There has been nothing like it for years...an author who understands there may be things that have a higher claim on humanity than its own 'survival'."

Barndommen tar slutt en gang.
Eller som Paulus sier til Korinterne: "When I was a child, I spake as a child, I understood as a child, I thought as a child: but when I became a man, I put away childish things. For now we see through a glass, darkly; but then face to face: now I know in part; but then shall I know even as also I am known." 1.Kor.13.11

Nok en gang har jeg Thorhild å takke for en flott leseropplevelse. Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned.
Hun anbefalte den på det varmeste, jeg hadde ikke hørt om fyren en gang. Og ville aldri ha funnet på å kjøpe boken om det så var på Mammutsalget.
Det er godt å ha beleste venner.

Jeg kjøpte riktignok ikke boken selv, men gav den til mamma som lydbok. Hun sendte den så til meg så jeg kunne høre på den også.
Lydbøker er lure ting. Jeg får mer og mer til overs.
Hvorfor er det bare småbarn som skal ha gleden av å bli lest for??

Før jeg brenner ned er en selvbiografi/dannelses/utviklingsfortelling av en jeg-person som antakelig er Gaute Heivoll himself. Han vokser opp i et lite lokalsamfunn på sørlandet i 70-80 årene og vi får se hvordan han oppdager røttene sine og lærer å bruke dem til å trekke næring gjennom, ikke til å bli hemmet og bundet fast av.

Han velger å studere fortiden sin gjennom begivenheter som fant sted i lokasamfunnet i ukene rundt hans egen fødsel. En pyroman terroriserte bygden i flere uker - uker som bokstavelig talt brente seg inn i den kollektive bevisstheten i samfunnet.

Gaute byr på en nøktern og gysende beskrivelse av pyromanen og hans handlinger.
Jeg ble minnet om Donald Sutherlands portrett av pyromanen i Backdraft.
Jeg fikk også uhyggelige assosiasjoner til Anders Behring Breivik. Det var bildet av han som kom opp i bevisstheten min da jeg leste om den unge, kjekke og veloppdragne gjerningsmannen.

En velskrevet bok. Spennende oppbygd, lurer på om Heivoll har skrevet krimbøker? Han har i alle fall taket på den fortellermåten. En bok med mange lag. Et godt tidsbilde og en god skildring av hverdagen.
Som er almenn og unik på samme tid.

I Plzen har de en park, minst. Den ligger ved Park Hotel, eller det er vel rettere å si at hotellet ligger ved parken. Parken var der først.
Den er svær. Trærne er svære, ranke og flotte.
Jeg gikk en tur der i formiddag, i det mest strålende høstvær. Etter en måneds rekordregn i Bergen var det en lise.

De tjekkiske trærne hadde valgt denne dagen til å felle løvet. Det snødde rundt meg. Hvis jeg stod i ro en stund, ble jeg dekket av tørt løv. Eik, lønn, bjørk, alm, kastanjer og trær som jeg ikke kjente.
Jeg delte parken med barnevogner med unge mødre, hunder med pensjonister og kjærestepar tapt for verden.
Jeg ville ikke blitt overrasket om det hadde kommet en kronhjort forbi, eller et villsvin. Om jeg hadde sett en lyktestolpe eller en faun.

Litt bak jernteppet følte jeg meg. Da jeg fikk øye på noen hvite og gule striper malt på stammene, følte jeg meg hensatt til Smileys verden. Har noen blinket et hemmelig signal til Generalen?
Men nei, det er nok et fredelig løypemerke.
Mest sannsynlig.

Jeg elsker å fly. Flyskrekk har jeg aldri hatt. Når maskinen letter fra bakken, er det ingenting mer jeg kan gjøre. Jeg er i Guds og flyverens hender. Da kan jeg like godt slappe av og lene meg tilbake. Styrter vi, så styrter vi, tenker jeg da.
Jeg skal innrømme at jeg følger litt ekstra med ved avgang. Det er letting og landing som er mest risikofyllt, har jeg forstått. En liten bønn til høyere makter kan ikke skade. Så lar vi det stå til.

Det er ganske trangt å reise på på vanlig pøbelklasse i dag, men jeg er liten og reiser lett. Jo mindre håndbagasje, jo bedre. Jeg har utviklet en egen teknikk så jeg kan hente fram det jeg trenger; vannflaske, lommebok, bok, penn og iPod, stue vekk resten, spenne setebeltet og være klar i løpet av noen få, effektive bevegelser.

Jeg foretrekker å sitte ved vinduet. Jeg liker å se ned på verden rundt meg.

Nå har jeg nettopp flydd inn over Tyskland. Til Frankfurt, midt i Germanias hjerte.
Et uvant landskap med rullende åser og dalsøkk. Nette små tettsteder strødd utover med store vindmølleparker som nærmeste nabo. Så fjernt fra våre norske fjorder og fjell. Ikke et hav i sikte.

De har jo berømte elver i Europa. Som de med rette er stolte av. Rhinen, Donau, Volga har fått mange dikt, bilder og komposisjoner til sin ære. Det skal verken underslås eller undervurderes. Men Herregud. Hva kan Donau stille opp mot Hardangerfjorden?? Puddefjorden for den saks skyld ...

Vi lander trygt på tysk jord og jeg kommer plutselig på at jeg har vært her før. Den gangen på veg til Graz. Nå på veg til Praha.
Der har jeg aldri vært før, og jeg merker til min forbauselse at jeg ikke helt har lagt den kalde krigen bak meg! Praha var jo på den andre siden av jernteppet. Et kommunistisk land. De ble jo invadert av sovjetrusserne. Jeg kan huske det. Den uhyggelige stemningen i radio og tv. Og Dubcek med sitt slitne og snille fjes.
Hvor mange spionromaner har jeg ikke lest der helten sniker jeg rundt i Prahas gater med fare for liv og lemmer. Men nå er det andre tider.

Flyet lander og vi blir jaget ut i en lang rekke og stuet inn i en ventende leddbuss. Viljeløst lar jeg meg føre av de tyske vaktene. Jeg aner ikke hvor vi skal.
Igjen får jeg ubehagelige historiske assosiasjoner.
Jeg ser for meg gamle flimrefilmer av reisende som stues inn i krøttervogner for videre transport. Av tyske vakter.
Nei, nå må jeg skjerpe meg. Jeg var ikke født i 1943. Her er det ikke en schäfer i sikte.

Frankfurt er en kolossal flyplass, men lett å orientere seg i. Håper de ikke tuller vekk bagasjen min.

Jeg er på veg til VM i styrkeløft i Pilzen med Lufthansa.

I måneskinn flyr vi østover, østover.
Flyvertinnen serverer Butterbrezel og ser ut som Atle Antonsen i drag.

Ég er ekki vanur fararstjóri en tók að mér að fylgja íslensku kraftlyftingaliði til Brumunddal í júni sl.

Brumunddal er lítill bær, þekktastur fyrir að vera elstur af bræðrunum Gaus, Roms og Brumund Dahl – fyrir þá sem hafa séð þættina um þá Dahl-bræður.
Lítill bær, en með mjög þróaða hársnyrtimenningu. Ég hef hvergi séð jafnháa tíðni hárgreiðslustofa. Á hverju horni var klipping í boði!
En við vorum í öðrum erindagjörðum.

Fjórum íslenskum drengjum var boðið að keppa á norsku unglingamóti skipulagt af Brumunddal atletklubb.
Við Linda höfðum rætt möguleikana á samvinnu milli landanna þegar við hittumst á Norðurlandamótinu í Bergen og hún setti Marie Tjosevik í málið. Áður en varði var ég komin með höfðinglegt boð í hendurnar um að senda fjóra íslenska keppendur á mótið í júni. Frekar skammur fyrirvari og ekki beint í tengslum við íslenska mótaskrá, en tilboð sem var of gott til að hafna. Eins og don Corleone hefði orðað það.

Ég hafði samband við Massa. Þeir eru lengst komnir í markvissu starfi með unglingum og eina félagið með bolmagn til að senda menn til útlanda fyrirvaralaust. Þeir létu ekki bjóða sér tvisvar. Sturla valdi fjóra metnaðarfulla drengi og setti upp æfingarplan. Foreldrafundur var haldinn, miðar keyptir og mér boðið að koma með. Sem ég þáði – en ekki hvað!

Þrátt fyrir tafir í flug- og lestarsamgöngum komumst við síðdegis á fimmtudegi til Brumunddal; hinir fjórir fræknu; Daði, Davíð, Ellert og Steinar, Stulli, Gulla og ég. Til stóð að hýsa okkur á Mjøsa ferie- og fritidssenter sem gortaði af strandlegu sinni. Vatnstaðan í Mjøsa var reyndar búin að vera töluvert í fréttunum, míkil flóð ofar í dalnum og vatnið á leiðinni til okkar. Ég hafði illan grun, en sem betur fer var allt á þurru og hreinu. Við fengum þrjú einföld en ágæt herbergi til afnota. Miklu frjálslegra að búa þannig en á leiðinlegum hótelherbergjum. Gulla var einróma útnefnd matráðskona. Ég lagði einn bacon-og-egg morgunverð til málanna - það var nú allt og sumt.

Aðalhöfuðverkurinn reyndist vera samgöngurnar. Leiðin úr miðbænum sem virtist hverfandi stutt á kortinu reyndist löng í raun. Við kynntumst fyrir vikið leigubílstjórum staðarins nokkuð vel. Eftirá að hyggja hefði jafnvel borgað sig að taka bílaleigubíl.

Við höfðum mælt okkur mót vil Lars Samnøy, þjálfara norska unglingalandsliðsins sem vildi bjóða upp á fræðslu og tækniæfingu með liðinu. Hann hafði nýstaðið fyrir besta norska árangur allra tíma á unglinga-EM og hafði væntanlega margt að miðla.

Ég hafði mjög óljósa hugmynd um hvert við vorum að fara. Í kjallaranum á „A-eitthvað-textíl í Nygata“. Leigubílstjórinn stoppaði fyrir utan eitthvað sem nefndi sig Alternativ helse & velvære AS. ??? Hljómaði ekki sannfærandi. En með því að standa grafkyrr og hlusta gat ég greint hljóðið. Kunnuglegt hljóð. Við gengum á það niður tröppur og inn um dyr – og fundum staðinn.
Lars og Jørgen tóku á móti okkur með brosi á vör í rauðum peysum sem bókstaflega öskruðu á okkur: PLAY FAIR – PLAY CLEAN – PLAY TRUE. Enginn skyldi efast um leikreglur á þessum stað.

Fundur var haldinn í fundarherberginu sem var á stærð við góðan kústaskáp. Svo tóku við tækniæfingar í beygju, bekk og deddi. Lars lagði ofuráherslu á smáatriði og hvernig strákarnir gætu best leiðrétt og aðstoðað hvern annan. Fjórmenningarnir hlustuðu í óvenjulegri auðmýkt og virtust nánast óttaslegnir. Kannski sló það þá út af laginu að Carl Yngar var að hita upp við hliðina á þeim. En þeir hlustuðu af áhuga og skiptust á skoðunum þegar þeir fengu málið aftur yfir kvöldmatnum. Við fórum snemma í háttinn.
Ég sofnaði út frá hljóðbókinni minni, ævisögu Keith Richards lesin af Johnny Depp. Og dreymdi litríka drauma.

17.júní rann upp með ekta íslensku þjóðhátíðarveðri. Ausandi rigningu. Eftir staðgóðan morgunverð (bacon, egg, pönnukökur og hlynsíróp) leigubíluðum við í bæinn. Veðrið dró úr okkur að leggja land undir fót til Lillehammer/Hamar. Strákarnir höfðu fundið go-cart braut og þangað fórum við í skemmtunaleit. Ég tók að mér að túlka og þýða leiðbeiningar og skilyrði. Ég hváði yfir reglunni um 500 króna sekt fyrir að gubba í hjálminn! En strákarnir létu mínar aðvaranir sem vind um eyru þjóta og versluðu go-cart fyrir allan gjaldeyrinn. Gulla hafði vit fyrir Stulla og stoppaði hann af áður en keppnisskapið gerði út af við hann. Ellert sigraði. Deginum bjargað

Við komum við í æfingarsalnum. Þar voru menn að forfæra á fullu og fylla gáma sem áttu að fara á mótsstað. Við náðum að stöðva keppnisvigtina sem var komin ofan í kassa þannig að Daði gat komist að því að hann vó nákvæmlega 66,0 kg. Nettó. „Losaðu þig við kókið á stundinni“, sagði Stulli.
Næsti viðkomustaður var Rema1000 til að versla í hátíðarmatinn. Enginn bjórsala eftir kl. 20.00 sögðu reglur. Verandi norðmaður rann mér blóðið til skyldunnar að verja hefðir heimamanna, en þessa reglu átti ég erfitt með að rökstyðja.

Þjóðhátíðarveislan fór fram á pallinum. Stulli grillaði borgara með alls konar meðlæti. Daði hafði verið settur í aðhald og horfði löngunaraugum til félaganna sem gerðu úttekt á framleiðslu aðalatvinnuveitanda staðarins, Maarud.
Ég ákvað að hringja í Simen og biðja um auka aðstoðarmann á motinu. „Ekkert mál,“ sagði hann. Það voru yfirleitt viðbrögðin sem ég fékk hjá brumunddælingunum - „ekkert mál“. Hann útvegaði okkur aðstoðarmann af reyndari taginu; Kjell Egil Bakkelund. Hann bjargaði málunum, sérstaklega þegar átti að þröngva hinum bústna Daða inn í bekkpressubolinn.

Við vorum mætt á slaginu 9.00 í vigtun. Fyrsti maður sem ég geng á er enginn annar en Freyr Aðalsteinsson, allstaðar rekst maður á hann! Hann var mættur fyrir Stavangerliðinu og var m.a. með tvo aðra íslendinga, þá Gunnstein og Halldór Arnarsyni. Ég náði líka að heilsa Loyd og óska þeim Hildeborg til hamingju með drenginn. Í liðinu var ung stelpa heitandi því kröftuga eftirnafni Hugdal.

Með vantrú horfðu strákarnir upp á að nærbuxurnar þeirra voru dæmdar úr leik. Þær hlutu ekki náð fyrir augum tæknidómarans við skoðun keppnisbúnaðar. Nú voru góð ráð dýr.
Liðsstjórinn til þjónustu reiðubúin fór í bæinn og verslaði nærbuxur á heilt drengjalið. Margt er verkefnið.

Mótið hófst stundvíslega að norskum sið og gékk hratt og vel fyrir sig undir færri stjórn Ove og Nils-Petter. Nils-Petter reyndist hafa keppt við Skúla Óskarsson í Reykjavík back in the days.
Stulli hafði stjórn á strákunum, Gulla ljósmyndaði allt og alla. Ég hljóp til og frá með meldingarmiða í von um að ruglast ekki á nöfnum og láta að öðru leyti lítið fyrir mér fara.

Daði var í fyrsta holli. Hann gerði ógilt í fyrstu lyftu og kom tilbaka svolítið fölur. En næsta lyfta hitti í mark og þaðan í frá gekk allt eins og til stóð. Allir strákarnir bættu sig verulega og áttu góðar tilraunir við enn frekari bætingar. Þeir lyftu vel, bættu á sig íslensk unglingamet í stórum stíl og fengu verðlaunapeninga og viðurkenningarskjöl áranginum til staðfestingar.

Þeir aðstoðuðu hver annan og studdu, erfitt að trúa að þeir hefðu tæplega þekkst áður en að þessari ferð kom. Þetta eru drengir sem eiga heilt ár eftir í drengjaflokki og geta grætt míkið á að halda áfram að æfa saman.
Dagurinn var langur og við sáum margar góðar lyftur. Ég endurnýjaði gömul kynni og stofnaði til nýrra með míkilli ánægju. Ég tók stolt við viðurkenningarorðum frá mörgum vegna framístöðu drengjanna og almennt góðra frétta af þróun kraftlyftingamála á Íslandi.

Strákarnir höfðu skoðanir á öllu og létu þær í ljós. Sú eina sem gerði þá kjaftstopp var Tutta Hansen. Að þessi písl var sú sem rústaði hið nýafstaðna Evrópumót unglinga var erfitt að fatta.

Að móti loknu flutti einka-leigubílstjórinn okkur á pízzastað til að éta. Maturinn hvarf ofan í liðið á slíkum hraða að maður gæti haldið að hér færu 17-ára gamlir kraftlyftingamenn nýbúnir að lyfta. Stulli komst loksins í bjórinn og ég lét eftir mér rauðvínsglas í tilefni dagsins. Allir voru glaðir, en enginn tók undir mína skýringu um að nærbuxurnar höfðu gert gæfumuninn.

Þá var bara eitt vandamál óleyst. Strákarnir höfðu meðferðis smá kveðju til mótshaldara. Við höfðum beðið eftir tækifæri til að afhenda það í lok móts,en tækifærið gafst aldrei. Nú sátu þeir uppi með gjöfina óafhenta.
Nokkur símtöl fræddu okkur um að Carl Yngar væri að borða á Rozarin. Míkið rétt. Þar sat hann og átti sér einskis ills von þegar við þrömmuðum inn með Daða í broddi fylkingar. Hann afhenti gjöfina með viðhöfn og fulltrúi heimamanna lofaði að koma þessu fyrir á áberandi stað í æfingarsalnum.

Fyrir utan tók Gulla síðustu mynd ferðarinnar. Af auglýsingaskilti við Shell-stöðina. Mynd af norsku bensínverði.
Ánægð settum við stefnuna heim á leið. Góða veðrið kom þegar við vorum að fara.

Mín einu vonbrigði voru að ég skyldi ekki hitta félaga úr Odin. Bergensfélögin voru fjarri góðu gamni.

If you ask my friends to define me in a few words I am sure some of them will tell you that I am effective and expedient.
Good at detailed planning and executing. Quick in spotting what needs to be done and in what order. Not beating about the bush. Not agonizing much over which choice to make. Not wasting energy on inessentials.
Think straight, plan carefully, follow the plan and getting things done without delay.

I am not saying this is necessarily a good thing. Occationally I could have benefited from taking more time, weighing options, consulting people. Effectiveness can sometimes be confused with impatience.
I am not saying it is a good thing, I am saying it is ME.

Being an invalid is a serious set-back these days. Movement is painstakingly slow. It takes me 20 minutes to clean one window pane. Whereas my effective yester-year self could windowclean the whole first floor in 20 minutes. Like the white tornado.

Now I need to temper my impatience.
That might very well be a good thing.

Kristján og jeg har reist Sør-Norge på tvers og litt på skrå: Bergen - Røros - Stryn - Bergen. Tjueåtte kommuner var vi innom, bare se her
Jeg hadde hørt det før og nå har jeg fått syn for segn. Norge er laget av tre ting: stein, tre og vann.
Stein mest i vest. Trær flest i øst. Vann overalt.

Vestlandet er et eneste stort fjell.

Du finner stein i alle fasonger, fra Galdhøpigger til finkornet leire.
Niper, noser, nover og nuter, topper og tinder, egger og pigger.
Knauser, koller, knatter og berg, vegger og hatter, horger, høer og horn.
Vidder, heier, flyer og skar, juv og gjel, urer, røyser, morener og ra.
Stabbestein, kampestein, rullestein, svaberg ....
You name it, we got it.
De sier at inuitene har hundre ord for snø. Det er en myte, men jeg vedder på at nordmenn har hundre ord for stein.

I øst er alt en eneste stor skog. Alt er laget av tre. Postkassene er laget av tre. Fløtere, laftere, tjærebredere og treskjærere ruler.

Og hele vegen var vi omgitt av vatn i alle mulige former.
Fjorder, sjøer, tjern, elver og låger. Stryk og fosser. Skavler og fonner, breer og jøkler. Yr, regn, hagl og snø.

Jeg er vestlending, jeg merker at skogen virker knugende, fjellet virker befriende. Synet av stein er for meg som lyden av bølgeslag for en gammel sjøulk. Den gir meg fred i sjelen. Jeg er hjemme.

I dag er vestlandet så overgrodd at man nesten ikke kan se fjellet lenger. De østlandske trærne har tatt Bjørnson litt for mye på ordet. Det er ikke kle fjellet vi trenger å gjøre nå til dags. AVKLE fjellet, more like.
Make my day; gi meg en naken knaus.

Jeg tillater meg en sviske: